Tips til forfatter-intervju: slik får du mest mulig ut av samtalen

Innlegget er sponset

Tips til forfatter-intervju: slik får du mest mulig ut av samtalen

Jeg husker første gang jeg skulle intervjue en kjent norsk forfatter – jeg var så nervøs at jeg nesten glemte å trykke på «record» på opptakeren min! Det var for omtrent ti år siden, og jeg hadde forberedt meg i ukevis. Lest alle bøkene hennes, notert ned hundrevis av spørsmål, og øvd på samtalen foran speilet. Men når jeg endelig satt der, face-to-face med en av mine litterære helter, føltes det som om all forberedelsen ikke hadde hjulpet det minste.

I dag, etter å ha intervjuet over 200 forfattere – fra debutanter til Brageprismottakere – kan jeg si at forfatter-intervjuer er noe av det mest givende jeg gjør som skribent. Men det er også en kunstform som krever både teknikk og intuisjon. Altså, jeg har bommet totalt på intervjuer (som da jeg spurte en krimdikterforfatter om han «egentlig tror på det han skriver» – ikke smart), men jeg har også opplevd de magiske øyeblikkene når en forfatter plutselig åpner seg og deler noe virkelig dypt og personlig.

Gjennom årene har jeg utviklet en del strategier og triks som har gjort meg til en bedre intervjuer. Noen av disse tipsene har jeg lært den harde veien, andre har jeg plukket opp fra kollegaer og mentorer. I denne artikkelen deler jeg alt jeg har lært om hvordan man får mest mulig ut av et forfatter-intervju – fra forberedelse til oppfølging. Fordi la oss være ærlige: et godt forfatter-intervju kan være forskjellen på en middelmådig artikkel og en som virkelig berører leserne.

Grundig forberedelse: grunnlaget for suksess

Første gang jeg møtte en forfatter uten å ha lest boken hans, føltes det som å gå på et første møte uten å ha dusjet. Flaut, og veldig tydelig for alle involveerte. Jeg hadde lest baksiden og noen anmeldelser, og tenkte det skulle holde. Det gjorde det definitivt ikke. Forfatteren – en hyggelig mann i 60-årene – så på meg med et slikt blikk av skuffelse at jeg nesten krøp under bordet. Fra den dagen av har jeg aldri gått uprepared til et forfatter-intervju.

Forberedelse til et forfatter-intervju begynner faktisk lenge før du setter deg ned med den aktuelle boken. Jeg pleier å starte med å skaffe meg oversikt over forfatterens hele forfatterskap, ikke bare den nyeste utgivelsen. Hvor mange bøker har de skrevet? Hvilke sjangre jobber de innenfor? Har det vært noen store endringer eller utvikling i tematikken deres over tid? Denne type bakgrunnskunnskap gir meg mulighet til å stille mer nyanserte spørsmål og forstå hvor den aktuelle boken passer inn i det større bildet.

Når jeg leser forfatterens bøker – og ja, jeg leser alltid hele boken, aldri bare sammendrag eller klippbok – tar jeg notater på en helt spesiell måte. Ikke bare om handlingen eller karakterene, men om forfatterens språkbruk, temaer som går igjen, og ting som får meg til å reagere. Hva overrasket meg? Hvilke passasjer leste jeg om igjen? Hvor ble jeg følelsesmessig berørt? Disse reaksjonene blir ofte utgangspunkt for de beste spørsmålene.

En ting jeg har lært etter mange år med tekst- og innholdsproduksjon er viktigheten av å sette seg inn i forfatterens tidligere intervjuer. Ikke for å kopiere spørsmålene, men for å forstå hva som har blitt dekket før, og kanskje enda viktigere: hva som IKKE har blitt spurt om. Jeg bruker gjerne en time eller to på å Google forfatteren og lese gjennom intervjuer fra de siste årene. Snakker de alltid om de samme temaene? Virker det som om det er sider ved forfatterskapet deres som sjelden blir belyst?

For eksempel intervjuet jeg en gang en kjent norsk krimforfatter som alltid ble spurt om vold og mørke temaer i bøkene sine. Men da jeg gravde litt dypere, oppdaget jeg at han også skrev dikt og hadde en fortid som musiker. Da vi møttes, startet jeg med å spørre om hvordan musikken påvirket rytmen i prosaen hans. Plutselig lyste øynene hans opp, og vi fikk en helt annen og mer personlig samtale enn det som var vanlig for ham.

Teknisk forberedelse og utstyr

Jeg lærte viktigheten av god teknisk forberedelse på den hardeste måten mulig. Det var et intervju med en forfatter som var på besøk fra utlandet, og vi hadde kun en time sammen. Jeg hadde med meg en gammel kassettspiller (dette var for en del år siden), og midt i samtalen sluttet den å fungere. Jeg fikk panikk og prøvde febrilsk å reparere den mens forfatteren satt og så på. Vi mistet ti verdifulle minutter, og jeg gikk glipp av en fantastisk historie om hvordan hun kom på ideen til sin mest kjente roman.

I dag har jeg alltid med meg minst to ulike opptaksenheter. Jeg bruker som regel telefonen som hovedopptak (med en god app som Voice Memos eller lignende), og en ekstra digital opptaker som backup. Begge enhetene tester jeg grundig hjemme før jeg drar avgårde – det høres kanskje overdrevet ut, men jeg har reddet meg fra katastrofer flere ganger takket være denne dobbel-sikkerheten.

Mikrofon er også verdt å investere i hvis du planlegger å gjøre mye av denne typen arbeid. En ekstern mikrofon til telefonen kan gjøre enorm forskjell på lydkvaliteten, spesielt i støyete miljøer. Jeg bruker en Rode SmartLav+ som fungerer utmerket til de fleste situasjoner. Den er diskret, enkel å bruke, og gir mye bedre lyd enn de innebygde mikrofonene i de fleste enheter.

Noe som er like viktig som selve opptaksutstyret er å ha gode rutiner for hvordan du organiserer og navngir filene dine. Jeg har en helt spesiell måte å navngi opptakene mine på: «ÅÅÅÅ-MM-DD_Forfatternavn_Prosjekt». Dette gjør at jeg enkelt kan finne tilbake til riktige filer når jeg skal transkribere og skrive artikkelen senere. Og trust me, du kommer til å trenge dette systemet når du har gjort flere intervjuer!

Batterier og ladekabler! Dette kan høres elementært ut, men hvor mange ganger har ikke jeg, eller kollegaer jeg kjenner, opplevd at telefonen eller opptakeren går tom for strøm midt i et intervju? Jeg har alltid med meg en power bank og ladekabel i intervjuvesken min. Bedre å være overforberedt enn å måtte avslutte et samtale i utide fordi teknologien svikter.

Utvikle de riktige spørsmålene

Det er en kunst å lage gode intervjuspørsmål, og jeg vil påstå at det er det som skiller amatører fra profesjonelle intervjuere. Første gang jeg intervjuet en forfatter hadde jeg en liste med 30 spørsmål som jeg hadde googlet fram – standard spørsmål som «hvor får du inspirasjon fra?» og «hvilke forfattere påvirker deg mest?». Resultatet var et kjedelig, forutsigbart intervju som ga leserne lite nytt eller interessant.

I dag jobber jeg etter en helt annen filosofi når det gjelder spørsmålsutvikling. Jeg starter alltid med et overordnet mål for intervjuet: Hva ønsker jeg at leserne skal få ut av denne samtalen? Skal de få innsikt i forfatterens kreative prosess? Forstå bakgrunnen for en bestemt bok? Lære noe om forfatterens personlige reise? Når jeg har dette klart for meg, blir det mye enklere å lage spørsmål som faktisk tjener en hensikt.

En teknikk jeg har blitt glad i er det jeg kaller «lagdeling» av spørsmål. Jeg starter med brede, åpne spørsmål som lar forfatteren snakke fritt, og har så mer spesifikke oppfølgingsspørsmål klar basert på det de sier. For eksempel kan jeg starte med: «Fortell meg om utgangspunktet for denne boken» og så ha spørsmål klar som «Hvordan påvirket din egen erfaring med [relevant tema] måten du skrev om det på?» eller «Var det noen scener som var spesielt vanskelige å skrive?»

Personlige spørsmål er ofte de som gir mest interessante svar, men de må stilles på riktig måte og til riktig tid. Jeg har lært å «varme opp» forfatteren med lettere spørsmål først, bygge opp tillit og komfort, før jeg stiller de mer intime spørsmålene. Og jeg spør aldri om noe privat uten å ha en god grunn til at det er relevant for artikkelen eller interessant for leserne.

En type spørsmål som nesten alltid fungerer er det jeg kaller «øyeblikk-spørsmål». I stedet for å spørre generelt om «hvordan var det å skrive denne boken», spør jeg om spesifikke øyeblikk: «Kan du fortelle meg om dagen du skrev den siste setningen?» eller «Var det et spesielt øyeblikk når du innså hva denne historien egentlig handlet om?» Disse spørsmålene tar forfatteren tilbake til konkrete minner og følelser, og gir ofte mye mer levende og engasjerende svar.

Skape riktig atmosfære for samtalen

Stemningen og atmosfæren rundt et intervju påvirker kvaliteten på samtalen i mye større grad enn jeg først innså. Det tok meg flere år å forstå hvor stor forskjell det kan gjøre hvor og hvordan man gjennomfører intervjuet. Jeg har gjort intervjuer på alt fra kafe-støyende kaffebarer til forfatterens eget hjem, og hver setting gir helt forskjellige dynamikker.

Mitt foretrukne oppsett er faktisk forfatterens eget hjem eller kontor, hvis de er komfortable med det. Det er noe med å være på hjemmebane som får folk til å slappe mer av og åpne seg. Jeg husker et intervju med en eldre kvinnelig forfatter som inviterte meg hjem til seg. Hun laget kaffe, viste meg rundt i huset sitt, og pekte på bøkene i bokhyllene sine mens hun fortalte historier. Hele intervjuet fikk en helt annen intimitet og dybde enn det jeg kunne oppnådd på et nøytralt sted.

Men hjemme er ikke alltid mulig eller praktisk, så jeg har måttet lære meg å skape den rette stemningen uansett hvor vi møtes. På kafeer velger jeg alltid et hjørne eller en rolig del av lokalet, helst ikke ved vinduer hvor folk går forbi og kan distrahere. Jeg kommer alltid litt tidlig for å sikre meg et godt bord og teste lyden. Det høres kanskje kontrollfreak ut, men disse små detaljene påvirker faktisk hvor avslappet og fokusert samtalen blir.

En ting jeg har lært er viktigheten av kroppsspråk og øyenkontakt under intervjuer. Selv om jeg har notater og spørsmål foran meg, sørger jeg alltid for å se på forfatteren når de snakker. Dette viser ikke bare respekt og interesse, men hjelper meg også å fange opp nonverbale signaler og følelser som kan gi meg hint om når jeg bør grave dypere eller gå videre til neste tema.

Pausene i samtalen er også viktige. I starten av min karriere ble jeg nervøs hvis det ble stille, og fylte raskt inn med nye spørsmål. Men jeg har lært at små pauser ofte leder til at intervjuobjektet sier noe mer – kanskje noe mer reflektert eller personlig enn det første svaret de ga. Så nå lar jeg stillheten henge litt i luften, og er ofte belønnet med dypere innsikt.

Aktiv lytting og spontane oppfølgingsspørsmål

Det tok meg pinsamt lang tid å forstå forskjellen mellom å høre og å lytte under intervjuer. I mine tidlige dager som intervjuer var jeg så opptatt av å stille alle spørsmålene mine og følge planen at jeg ofte gikk glipp av interessante tråder som dukket opp spontant i samtalen. Det var som å ha tunnel vision – jeg så målet, men gikk glipp av alle de spennende sidestiene underveis.

Vendepunktet kom under et intervju med en ung debutant som skrev om mental helse. Jeg hadde forberedt spørsmål om selve romanen, men hun nevnte i forbifarten at hun hadde begynt å skrive boken mens hun var innlagt på sykehus. Istedenfor å følge opp det sporet, gikk jeg blindt videre til neste planlagte spørsmål om karakterutvikling. Først når jeg hørte gjennom opptaket senere, innså jeg at jeg hadde gått glipp av kjernen i hele historien hennes – hvordan skriving faktisk hadde blitt hennes redning.

I dag jobber jeg etter det jeg kaller «70/30-regelen». Jeg forbereder meg grundig og har en klar plan (70%), men lar alltid rom for spontanitet og oppfølgingsspørsmål (30%). Noen av mine beste intervjuer har kommet fra øyeblikkene når jeg kastet planen og fulgte forfatterens egne signaler om hva som var viktig for dem å snakke om.

Aktiv lytting handler også om å fange opp følelsene bak ordene. Når en forfatter snakker om en vanskelig periode i livet eller en utfordrende skriveprosess, kan jeg høre det i stemmen deres – selv om de ikke sier det direkte. Da er det viktig å være sensitiv og spørre på en måte som åpner for deling, uten å presse for mye. «Det høres ut som det var en tøff tid – var skrivingen til hjelp eller gjorde den ting vanskeligere?» er et eksempel på hvordan man kan invitere til å utdype uten å være påtrengende.

En teknikk jeg bruker mye er det jeg kaller «speil-spørsmål». Når forfatteren sier noe interessant, gjentar jeg det tilbake med mine egne ord og legger til et oppfølgingsspørsmål: «Så hvis jeg forstår deg riktig, du mener at karakteren egentlig representerer den delen av deg selv som du var redd for å vise frem? Kan du utdype litt mer om det?» Dette viser at jeg lytter aktivt, og ber samtidig om mer dybde.

Håndtere utfordrende situasjoner

Ikke alle forfatter-intervjuer går som smurt, og jeg har hatt min del av utfordrende opplevelser gjennom årene. Det er viktig å være forberedt på at ting kan gå galt, og ha strategier for å håndtere vanskelige situasjoner når de oppstår. For noen år siden intervjuet jeg en forfatter som var kjent for å være litt vanskelig – det hadde jeg faktisk hørt rykter om på forhånd, men tenkte at det nok var overdrevet.

Det var det ikke. Fra første sekund var vedkommende sur, kort i replikkene, og virket bare irritert over hele situasjonen. Mine vanlige teknikker for å skape god stemning fungerte ikke, og jeg begynte å få panikk. Skulle jeg bare avbryte intervjuet? Prøve å konfrontere dårlig humør direkte? I stedet valgte jeg å være helt ærlig og direkte: «Jeg merker at du virker ukomfortabel med denne situasjonen. Er det noe spesielt som plager deg, eller er det noe vi kan gjøre annerledes?»

Det viste seg at forfatteren hadde hatt et forferdelig intervju med en annen journalist uken før, hvor vedkommende følte seg misrepresentert og misforstått. Når jeg viste forståelse for frustrasjonen og forsikret om at jeg var genuint interessert i å formidle forfatterens perspektiv på en rettferdig måte, endret hele dynamikken seg. Vi fikk til slutt et veldig godt intervju – faktisk et av mine beste det året.

En annen type utfordrende situasjon er når forfatteren er ekstremt nervøs eller innadvendt. Jeg husker særlig en ung debutant som knapt klarte å få fram hele setninger de første 15 minuttene av intervjuet. I slike situasjoner har jeg lært at det beste jeg kan gjøre er å senke tempoet drastisk, stille mye enklere spørsmål først, og kanskje til og med snakke litt om meg selv for å skape en mer balansert samtale.

Noen ganger må man også håndtere forfattere som snakker ALT for mye – de som kan svare i 20 minutter på et enkelt spørsmål og hoppe fra tema til tema uten å ta pusterom. Her er det viktig å være høflig men bestemt i å styre samtalen tilbake på kurs. «Det var fascinerende det du sa om [spesifikt punkt] – kan vi gå litt dypere inn på akkurat det?» kan være en god måte å fokusere en pratsom forfatter på.

Tekniske problemer midt i intervjuet er også noe jeg har måttet lære å håndtere grasiøst. Min strategi er å være helt transparent om problemet, løse det så raskt som mulig, og så spørre forfatteren om vi kan ta den siste delen av samtalen en gang til. De fleste forfattere er faktisk veldig forståelsesfulle hvis man bare er ærlig om situasjonen.

Få fram den personlige historien

Det som skiller gode forfatter-intervjuer fra middelmådige er ofte hvor godt man klarer å få fram den personlige historien bak bøkene. Leserne vil ikke bare vite hva boken handler om – det kan de finne ut ved å lese baksiden. De vil forstå hvem forfatteren er som person, hva som driver dem, og hvordan deres egne erfaringer har formet det de skriver.

Jeg lærte dette på en litt pinlig måte for mange år siden. Jeg hadde intervjuet en kjent historisk romanforfatter, og hele samtalen dreide seg om research, historiske faktaer og plottelementer. Artikkelen ble teknisk korrekt og informativ, men helt uten sjel. Redaktøren min pekte ut at leserne ikke fikk noen følelse av hvem forfatteren egentlig var, eller hvorfor de skulle bry seg om vedkommende som person. Det var et øyeåpnende øyeblikk for meg.

Siden den gang har jeg alltid som mål å finne ut hva jeg kaller «forfatterens kjerne» – den delen av deres personlighet og livserfaringer som driver skrivekunsten deres. Dette er ikke alltid åpenbart, og det krever ofte at man graver litt under overflaten. En teknikk jeg bruker er å spørre om øyeblikk av endring eller erkjennelse: «Var det et spesielt øyeblikk når du innså at du ville være forfatter?» eller «Når følte du deg mest usikker på om du holdt på med det rette?»

Barndomsminner er ofte en gullgruve for personlige historier. Jeg spør gjerne om forfatterens tidligste minner av bøker og lesing, eller om det var noen som oppmuntret (eller motarbeidet) deres skrivelyst da de var unge. En forfatter fortalte meg en gang om hvordan læreren hennes i niende klasse hadde sagt at hun «aldri ville bli noen skribler», og hvordan de ordene hadde drevet henne i tjue år til å bevise det motsatte. Den historien ble åpningen av artikkelen og ga leserne en helt annen forståelse av drivkraften bak forfatterskapet hennes.

Jeg prøver også å finne koblingene mellom forfatterens private liv og temaene i bøkene deres, uten å bli for påtrengende. «Jeg la merke til at mange av karakterene dine sliter med tilhørighet – er det noe du kjenner deg igjen i?» kan være en måte å åpne for en dypere samtale om hvordan personlige erfaringer blir til litteratur.

Beste praksis under selve samtalen

Etter hundrevis av forfatter-intervjuer har jeg utviklet noen rutiner og vaner som konsekvent gir bedre resultater. En av de viktigste er hvordan jeg starter samtalen. Jeg pleier alltid å begynne med fem-ti minutter med uformell prat før jeg slår på opptakeren. Dette hjelper begge parter til å slappe av og finne tonen, og ofte kommer noen av de beste historiene og sitatene akkurat i disse første, uformelle minuttene.

Under selve intervjuet har jeg lært verdien av å være fullstendig til stede. Det betyr at jeg ikke sjekker telefonen, ikke tenker på neste spørsmål mens de svarer på det forrige, og ikke lar meg distrahere av ting som skjer rundt oss. Når man virkelig lytter med hele oppmerksomheten, legger forfatteren merke til det, og det påvirker hvor åpen og utdypende de blir i svarene sine.

Jeg tar alltid håndskrevne notater i tillegg til lydopptak. Ikke bare for å ha backup hvis teknikken svikter, men fordi fysisk skriving hjelper meg å huske og prosessere informasjonen bedre. Jeg noterer særlig ned interessante formuleringer, følelsesmessige reaksjoner jeg observerer, og ideer til oppfølgingsspørsmål som dukker opp underveis.

En teknikk som har fungert veldig bra for meg er det jeg kaller «cirkling tilbake». Hvis forfatteren nevner noe interessant tidlig i samtalen, men vi ikke har tid til å gå inn på det da, noterer jeg det ned og kommer tilbake til det senere. «Du nevnte i begynnelsen at du nesten ga opp skrivingen etter den andre boken din – kan du fortelle mer om den perioden?» Dette viser at jeg lytter til hele sammenhengen, ikke bare det som blir sagt i øyeblikket.

Jeg slutter alltid intervjuet med å spørre om det er noe viktig vi ikke har snakket om, eller noe de gjerne vil legge til. Ofte kommer noen av de beste sitatene og innsiktene i disse siste minuttene når forfatteren får mulighet til å styre samtalen selv.

Etikk og integritet i forfatter-intervjuer

Som journalist og intervjuer har man et stort ansvar overfor både leserne og intervjuobjektet. Gjennom årene har jeg måttet navigere en del etiske dilemmaer, og jeg har lært hvor viktig det er å ha klare prinsipper for hvordan man håndterer sensitive situasjoner. Det er ikke alltid svart-hvitt, og det krever refleksjon og god dømmekraft.

En situasjon som satte mine etiske prinsipper på prøve var da en forfatter under et intervju plutselig åpnet seg om en personlig krise som pågikk akkurat da. De snakket om økonomiske problemer, forholdsutfordringer og angst – ting som definitivt ikke var relevante for artikkelen jeg skulle skrive om deres nye barnebok. Jeg sto overfor et valg: skulle jeg bruke denne informasjonen fordi den var interessant og «menneskeliggjorde» forfatteren, eller skulle jeg respektere at det var delt i et øyeblikk av sårbarhet?

Jeg valgte å ikke bruke den informasjonen i artikkelen, men jeg gjorde noe annet: jeg slo av opptakeren og hadde en vanlig, menneskelig samtale med forfatteren om situasjonen deres. Etterpå sendte jeg dem en tekstmelding for å sjekke at de hadde det greit. Dette styrket tillitsforholdet mellom oss, og jeg fikk faktisk intervjue dem igjen senere – denne gangen med en mye dypere og mer tillitsfull dynamikk.

Jeg sender alltid utkast av sitatene til forfatteren før publisering, spesielt hvis vi har snakket om sensitive temaer. Ikke for at de skal kunne endre på meningene sine, men for å sikre at jeg har forstått dem riktig og at de er komfortable med hvordan ordene deres blir presentert. Dette har reddet meg fra flere potensielle misforståelser og konflikter.

En annen etisk utfordring er balansen mellom ærlighet og vennlighet i artiklene man skriver. Hvis jeg intervjuer en forfatter hvis bok jeg ikke likte, hvordan håndterer jeg det? Jeg har som regel at hvis jeg virkelig misliker en bok, prøver jeg å unngå å intervjue forfatteren i utgangspunktet. Men hvis situasjonen oppstår, fokuserer jeg på å forstå forfatterens intensjoner og prosess, heller enn å la mine egne preferanser farge samtalen.

Transkribering og oppfølging

Den delen av intervjuprosessen som jeg lenge undervurderte var alt arbeidet som skjer ETTER at samtalen er over. Transkribering, faktasjekking og oppfølging er tidkrevende, men kritisk viktige for å produsere kvalitetsartikler. Det tok meg flere år å utvikle gode rutiner for denne fasen, og jeg gjorde en del kostbare feil underveis.

Min verste opplevelse var da jeg glemte å transkribere et intervju med en kjent forfatter i over en måned. Da jeg endelig satte meg ned for å høre gjennom opptaket og skrive artikkelen, hadde jeg glemt mesteparten av konteksten og stemningen fra samtalen. Resultatet var en flat, livløs artikkel som ikke ga leserne noe av den rikdommen som faktisk hadde vært til stede i det opprinnelige intervjuet.

I dag transkriberer jeg alltid intervjuene mine innen 24-48 timer etter at de er gjennomført. Mens minnet fortsatt er friskt, kan jeg legge til notater om stemninger, pauser, og nonverbale signaler som ikke kommer fram i det rene lydopptaket. Jeg bruker både automatisk transkribering (som utgangspunkt) og går så gjennom alt manuelt for å fange opp nyanser og sikre nøyaktighet.

Under transkriberingsprocessen markerer jeg alltid de beste sitatene og mest interessante avsnittsene. Dette gjør skriveprosessen mye mer effektiv senere, fordi jeg ikke må lete gjennom timer med opptak for å finne de gode delene. Jeg har også utviklet et system for å kategorisere informasjonen: personlig bakgrunn, om den aktuelle boken, om skriveprosessen, fremtidsplaner, osv.

Oppfølging med forfatteren etter intervjuet er noe jeg alltid gjør, selv om det ikke alltid er nødvendig. En kort melding for å takke for tiden og informere om når artikkelen forventes publisert skaper goodwill og kan åpne døren for fremtidige samarbeid. Jeg har fått mange gode intervjuer senere fordi jeg har holdt kontakten med forfattere jeg tidligere har snakket med.

Vanlige feil og hvordan unngå dem

Gjennom årene har jeg gjort de fleste feil det er mulig å gjøre som intervjuer, og jeg har også observert mange av de samme feilene hos andre. Det fine med feil er at de lærer oss noe, så lenge vi er villige til å reflektere over dem og endre atferd. Her er noen av de mest vanlige fallgruvene jeg ser, og hvordan man kan unngå dem.

Den største feilen jeg ser hos nye intervjuere er at de stiller for mange lukkede spørsmål. «Likte du å skrive denne boken?» «Var det vanskelig å forske til historien?» «Er du fornøyd med resultatet?» Dette type spørsmål gir korte, uinteressante svar og skaper ikke rom for de dype, reflekterte responsene som gjør intervjuer engasjerende. I stedet bør man stille åpne spørsmål: «Fortell meg om opplevelsen av å skrive denne boken», «Hvordan opplevde du researchen til historien?», «Hva tenker du når du ser tilbake på denne prosessen?»

En annen klassisk feil er det jeg kaller «spørsmåls-maskingevær» – å fylle på med spørsmål etter spørsmål uten å gi forfatteren rom til å reflektere og utdype. Jeg var selv skyldig i dette tidlig i karrieren, fordi jeg var nervøs for pauser og stillhet. Men jeg lærte at de beste svarene ofte kommer etter en liten pause, når intervjuobjektet får tid til å tenke.

Mange intervjuere gjør også feilen av å være for høflige og ikke grave dypt nok. Hvis en forfatter gir et overfladisk svar på et viktig spørsmål, er det helt greit å be om mer dybde: «Det var interessant – kan du utdype det?» eller «Kan du gi meg et konkret eksempel på det?» Forfattere forventer faktisk at intervjuere skal utfordre dem litt og hjelpe dem til å artikulere tankene sine bedre.

En teknisk feil som jeg ser altfor ofte er at folk ikke tester utstyret sitt skikkelig på forhånd. Det er ikke nok å bare sjekke at opptakeren slår seg på – du må teste lydkvaliteten, batterikapasiteten, og ha backup-planer klar. Jeg har hørt for mange historier om intervjuere som har mistet hele intervjuer på grunn av tekniske problemer som kunne vært unngått.

Spesialiserte intervjuteknikker

Etter mange års erfaring har jeg utviklet noen spesialiserte teknikker som fungerer særlig godt i forfatter-intervjuer. Disse er ikke nødvendigvis ting man lærer på journalisthøyskolen, men teknikker jeg har utviklet gjennom prøving og feiling, og som har gitt meg konsekvent bedre resultater.

En teknikk jeg kaller «scene-rekonstruksjon» har vært utrolig verdifull. I stedet for å spørre generelt om skriveprosessen, ber jeg forfatteren om å ta meg med til et spesifikt øyeblikk: «Ta meg med til den dagen du skrev den scenen hvor hovedpersonen endelig forstår sannheten. Hvor var du? Hva følte du? Hva skjedde i hodet ditt da du skrev de ordene?» Dette type spørsmål skaper levende, konkrete svar som leserne kan relatere til.

Jeg bruker også det jeg kaller «kontrast-spørsmål» for å få fram nyanser. «Du beskriver skriving som både pinefullt og deilig – kan du hjelpe meg å forstå den motsigelsen?» eller «Hva er forskjellen på hvordan du følte deg som forfatter da du skrev din første bok versus nå?» Dette type spørsmål tvinger forfatteren til å reflektere over kompleksiteten i egne opplevelser.

En annen kraftfull teknikk er det jeg kaller «fremtids-speiling». Jeg spør forfatteren om å forestille seg hvordan de vil se tilbake på denne perioden eller denne boken om ti år. «Hva tror du du kommer til å tenke om denne boken når du ser tilbake på den om et tiår?» Dette skaper ofte dype, filosofiske svar som gir leserne innsikt i forfatterens langsiktige perspektiv.

For forfattere som virker litt stive eller formelle, bruker jeg det jeg kaller «dagligdags-inngang». I stedet for å starte med store, viktige spørsmål, begynner jeg med noe helt vanlig: «Hva pleier du å spise til frokost når du skal skrive?» eller «Har du noen rare vaner eller ritualer når du skriver?» Dette avvæpner situasjonen og får ofte fram forfatterens personlighet på en naturlig måte.

Bygge varige relasjoner med forfattere

En av de mest verdifulle tingene jeg har lært gjennom årene er at forfatter-intervjuer ikke bare handler om den ene artikkelen du skal skrive. Hvis du behandler forfatterne med respekt og gjør en god jobb, kan det åpne døren for mange fremtidige muligheter. Jeg har flere forfattere som jeg har intervjuet mange ganger gjennom årene, og hver gang blir samtalen dypere og mer interessant fordi vi har bygget opp tillit.

Det startet tilfeldig for min del. Jeg intervjuet en debutant for mange år siden, og vi hadde en fantastisk samtale. Da vedkommende ga ut sin andre bok, kontaktet jeg dem igjen. Denne gangen kjente vi hverandre allerede, og forfatteren var mye mer åpen og avslappet. Vi kunne bygge videre på temaene fra forrige samtale og gå dypere inn i utviklingen som skribent. I dag har vi gjennomført fem intervjuer sammen, og hver gang lærer jeg noe nytt.

For å bygge varige relasjoner er det viktig å følge opp etter publisering. Jeg sender alltid en lenke til den ferdige artikkelen til forfatteren, og ofte får jeg tilbakemelding om ting de likte eller hvordan artikkelen påvirket salget eller mottakelsen av boken deres. Denne type oppfølging viser at du bryr deg om mer enn bare å få artikkel din skrevet.

Jeg holder også løs kontakt med mange av forfatterne jeg har intervjuet gjennom sosiale medier. Ikke på en påtrengende måte, men jeg liker innleggene deres, gratulerer med priser og utgivelser, og deler interessante artikler når det er relevant. Dette holder forholdet varmt uten å være overveldende.

Noen av mine beste profesjonelle muligheter har kommet gjennom anbefalinger fra forfattere jeg tidligere har intervjuet. De har anbefalt meg til andre forfattere, forlag, og redaktører. Når du behandler mennesker godt og gjør solid arbeid, snakker de om det til andre i bransjen.

FAQ: Vanlige spørsmål om forfatter-intervjuer

Hvor lang tid bør et forfatter-intervju ta?

Dette avhenger helt av konteksten, men jeg har funnet ut at 60-90 minutter er den optimale lengden for de fleste forfatter-intervjuer. Det gir nok tid til å komme forbi de overfladiske svarene og få tak i dypere innsikt, uten at verken du eller forfatteren blir utmattet. For korte intervjuer (30-45 minutter) fungerer best for profiler eller nyhetssaker, mens lengre samtaler (2+ timer) kan være nødvendig for store portrettintervjuer eller bokprosjekter. Jeg avtaler alltid tidsrammen på forhånd, så begge parter vet hva de går til.

Hvordan får jeg tak i forfattere for intervju?

Det finnes flere veier inn til forfattere, avhengig av hvor kjente de er og hvilken type publikasjon du skriver for. For etablerte forfattere går jeg som regel gjennom forlaget deres – de har PR-avdelinger som håndterer mediaforespørsler. For mindre kjente eller selvrpubliserte forfattere kan du ofte kontakte dem direkte gjennom deres nettsider eller sosiale medier. Litteraturfestivaler og bokmesser er også fantastiske steder for å møte forfattere personlig og etablere kontakt. Vær alltid profesjonell i henvendelsen og tydelig på hvilken publikasjon du skriver for og hva slags artikkel du planlegger.

Trenger jeg å lese alle forfatterens bøker før intervjuet?

Ideelt sett bør du lese minst den boken du skal fokusere på i artikkelen, pluss få en oversikt over forfatterens øvrige forfatterskap. Du trenger ikke å lese alt, men du bør ha en forståelse av forfatterens stil, temaer, og utvikling som skribent. Hvis forfatteren har skrevet mange bøker, kan du fokusere på de mest kjente eller relevante, men sørg for å gjøre research på resten så du forstår den større sammenhengen. Forfattere merker umiddelbart om du ikke har gjort hjemmeleksene dine, og det påvirker kvaliteten på intervjuet negativt.

Hvordan håndterer jeg nervøsitet før et stort forfatter-intervju?

Nervøsitet er helt normalt, spesielt når du skal intervjue noen du beundrer eller som er svært kjent. Min beste råd er grundig forberedelse – jo bedre forberedt du er, jo mer selvsikker blir du. Øv på spørsmålene dine høyt, visualiser samtalen, og husk at de fleste forfattere faktisk LIKER å snakke om arbeidet sitt. Start gjerne med lettere, mer avslappede spørsmål for å bygge opp selvtilliten din underveis. Og husk: forfattere er også bare mennesker, og mange av dem er faktisk nervøse for intervjuer selv!

Hva gjør jeg hvis forfatteren sier noe kontroversielt under intervjuet?

Dette er en balansegang mellom journalistisk integritet og respekt for intervjuobjektet. Hvis forfatteren sier noe genuint kontroversielt eller potensielt skadelig, har du som journalist en plikt til å rapportere det – men du bør også gi dem mulighet til å utdype eller klargjøre standpunktet sitt. Spør oppfølgingsspørsmål, be om eksempler, og sørg for at du forstår konteksten riktig. Noen ganger oppdager forfatteren selv at de har formulert seg uheldig og ønsker å nyansere eller korrigere uttalelsen. Vær alltid rettferdig og balansert i hvordan du presenterer kontroversielle uttalelser.

Skal jeg sende spørsmålene til forfatteren på forhånd?

Dette er et omstridt tema blant journalister. Personlig sender jeg sjelden komplette spørsmålslister på forhånd, fordi det kan gjøre svarene mindre spontane og autentiske. Men jeg gir alltid en oversikt over hovedtemaene vi kommer til å dekke: «Vi kommer til å snakke om din nye bok, skriveprosessen, og dine fremtidsplaner som forfatter.» Dette gir forfatteren mulighet til å forberede seg uten å skripte hele samtalen. Noen forfattere ber spesifikt om spørsmål på forhånd, og da respekterer jeg det – men jeg forklarer at dette er hovedspørsmålene, og at jeg kommer til å stille oppfølgingsspørsmål basert på svarene deres.

Hvordan lager jeg en god overskrift basert på intervjuet?

De beste overskriftene kommer ofte fra de mest personlige eller overraskende øyeblikkene i intervjuet. I stedet for generiske overskrifter som «Samtale med forfatter X om ny bok», se etter sitater eller innsikt som avslører noe uventet eller følelsesmessig sterkt. «Jeg gråt da jeg skrev siste kapittel» eller «Den karakteren er basert på min verste fiende» skaper nysgjerrighet og personlig tilknytning. Hør gjennom intervjuet på nytt og se etter øyeblikkene som fikk deg til å reagere – det er ofte der du finner de beste overskriftene. Test gjerne flere alternativer og spør deg selv: hvilken overskrift ville fått DEG til å klikke på artikkelen?

Hva gjør jeg hvis intervjuet går helt skjevt?

Selv erfarne intervjuere opplever av og til at samtaler ikke fungerer som planlagt. Hvis forfatteren er usamarbeidsvillig, får du tekniske problemer, eller kjemien bare ikke stemmer, er det viktig å ikke få panikk. Prøv først å identifisere problemet: er forfatteren nervøs, misfornøyd med noe, eller bare har en dårlig dag? Av og til hjelper det å ta en pause, slå av opptakeren, og ha en uformell samtale om situasjonen. Hvis det ikke fungerer, er det bedre å avslutte intervjuet høflig og prøve å avtale et nytt møte senere, enn å fortsette med en samtale som ikke gir brukbare resultater. Husk at dette skjer alle intervjuere innimellom – det er ikke alltid din feil.

Avsluttende tanker og veien videre

Etter alle disse årene med forfatter-intervjuer kan jeg trygt si at det fortsatt er en av de mest givende delene av jobben min som skribent. Hver samtale lærer meg noe nytt – ikke bare om den aktuelle forfatteren eller boken, men om menneskenaturen, kreativiteten, og det dype behovet vi alle har for å fortelle og dele historier. Det er noe magisk ved å få sitte i førsterekke og høre hvordan en historie blir til, hvilke kamper forfatteren har kjempet, og hvordan de har funnet sin unike stemme.

Det jeg ønsker at unge skribenter og intervjuere skal ta med seg fra denne artikkelen, er at gode forfatter-intervjuer ikke bare skjer tilfeldig. De krever forberedelse, empati, teknisk kunnskap, og en genuin interesse for mennesket bak bøkene. Men når alle disse elementene faller på plass, kan resultatet være magisk – både for deg som intervjuer og for leserne som til slutt får del i historien.

En av tingene som fortsatt overrasker meg er hvor forskjellige forfattere kan være som mennesker. Noen av de mest intense, mørke bøkene jeg har lest er skrevet av de lystigste, mest humoristiske personene jeg har møtt. Andre skriver vakre kjærlighetshistorier, men er selv ganske cyniske og skarpe i virkeligheten. Disse kontrastene og kompleksitetene er det som gjør forfatter-intervjuer så fascinerende – du får aldri vite helt hva du går til.

Som avslutning vil jeg oppfordre alle som er interessert i å bli bedre intervjuere til å starte med å øve seg. Finn lokale forfattere, kanskje noen som nettopp har debutert eller gitt ut bok på et mindre forlag. De er ofte takknemlige for oppmerksomheten og mer tilgjengelige enn de store navnene. Bruk disse intervjuene som treningsarena for å utvikle teknikkene og selvtilliten din. Husk at alle – inkludert meg selv – startet som amatører som gjorde masse feil. Det som skiller de som lykkes fra de som gir opp, er viljen til å lære av feilene og fortsette å utvikle seg.

Forfatter-intervjuer er i bunn og grunn samtaler mellom mennesker om noe de brenner for. Hvis du klarer å holde på den enkle, menneskelige nysgjerrigheten – den samme nysgjerrigheten som fikk deg til å lese bøker i utgangspunktet – så er du allerede på god vei til å bli en god intervjuer. Resten er bare teknikk, erfaring og øving. Og hvem vet? Kanskje vil du en dag oppleve det samme som jeg gjorde for noen år siden, da en forfatter takket meg etter et intervju og sa at det var første gang noen hadde fått dem til å virkelig reflektere over hvorfor de skriver. Det er øyeblikk som dette som minner meg om hvorfor jeg elsker det jeg gjør.