Vanlige feil i regissør-intervjuer og hvordan du unngår dem

Innlegget er sponset

Vanlige feil i regissør-intervjuer og hvordan du unngår dem

Jeg husker første gang jeg skulle intervjue en regissør for alvor. Det var på en mindre filmfestival, og jeg hadde fått muligheten til å snakke med en ganske anerkjent europeisk regissør. Jeg hadde forberedt meg i ukesvis, sett alle filmene hans, lest intervjuer – alt man gjør når man virkelig vil imponere. Men likevel… jeg bommet totalt. Ikke på en spektakulær måte, men på alle de små, dumme tingene som gjorde at intervjuet ble stivt, overflatisk og til syvende og sist ganske kjedelig å lese.

Det var det øyeblikket jeg skjønte at å intervjue regissører er en helt egen kunstform. De er kreative mennesker med sterke meninger, ofte litt skeptiske til journalister (med god grunn), og de har som regel hørt de samme spørsmålene tusen ganger før. Etter å ha jobbet som skribent og tekstforfatter i mange år, og gjennomført utallige intervjuer med filmskaper på alle nivåer, har jeg lært at de vanlige feil i regissør-intervjuer ofte er de som ser mest uskyldige ut på papiret.

I denne artikkelen skal jeg dele de mest kritiske feilene jeg har sett (og gjort selv), hvorfor de oppstår, og – viktigst av alt – hvordan du unngår dem. For å intervjue en regissør på en måte som gir verdi for både leseren og filmskaper krever en helt spesiell tilnærming. La oss dykke ned i det som virkelig fungerer.

Den største feilen: manglende forståelse for regissørens kreative prosess

Altså, jeg må innrømme at dette var min største feil i begynnelsen. Jeg tenkte på regissører som en slags «sjef på settet» som bare sa «action» og «cut», uten å forstå den enormt komplekse kreative prosessen som ligger bak hver eneste beslutning i en film. En gang spurte jeg faktisk en regissør: «Hvor vanskelig var det å lage filmen?» Som om det var et enkelt ja/nei-spørsmål! Hun så på meg med det der blikket – du vet, det som sier «har du i det hele tatt sett filmen min?»

Den feilen handler egentlig om noe mye dypere enn bare å stille dårlige spørsmål. Det handler om at vi som journalister ofte undervurderer hvor personlig og sårbar regissørens jobb faktisk er. Når en regissør lager en film, legger de ikke bare ned måneder eller år av sitt liv – de eksponerer sin verdensanskuelse, sine frykt, sine drømmer. Filmen er dem på mange måter.

Jeg lærte dette på den harde måten da jeg intervjuet en norsk regissør som hadde laget sin første spillefilm. I stedet for å spørre om det tekniske, begynte jeg å grave i hvorfor han hadde valgt akkurat denne historien. Det viste seg at filmen var løst basert på hans egen oppvekst, og plutselig ble hele samtalen så mye mer interessant. Han åpnet seg om hvordan barndommens opplevelser hadde formet hans syn på menneskelige relasjoner, og hvordan han hadde oversatt det til filmspråk.

For å unngå denne feilen må du skjønne at regissører ikke bare lager underholdning – de kommuniserer. De bruker lys, lyd, bevegelse og tid for å fortelle noe de ikke kunne sagt på noen annen måte. Når du spør om deres valg, spør du egentlig om deres indre verden. Gå inn i intervjuet med respekt for det.

Praktiske tips for å forstå den kreative prosessen

Den beste måten å forberede seg på er å se filmen (eller filmene) flere ganger. Ikke bare som underholdning, men med et analytisk blikk. Legg merke til hvordan kameraet beveger seg. Når brukes nærbilder? Hvordan fungerer lyden? Hvilke farger dominerer? Hvert eneste valg er bevisst, og hvert valg kan være utgangspunkt for et interessant spørsmål.

Jeg pleier å lage meg små notater mens jeg ser. «Hvorfor valgte du den lange, statiske skjerpingen i scene X?» er et mye bedre spørsmål enn «Hvordan jobbet du med kameraarbeidet?» Det første viser at du har lagt merke til detaljene, det andre høres ut som noe du kunne spurt hvilken som helst regissør.

Forberedelsesfeilen som ødelegger alt

Greit nok, jeg må fortelle om den gangen jeg virkelig skjemmet meg ut. Jeg skulle intervjue en regissør som var på besøk fra Island, og jeg hadde satt av tid til å se den nyeste filmen hans kvelden før. Men så skjedde det som ofte skjer – livet kom i veien, jeg ble forsinket, og endte opp med å se bare første halvdel av filmen. «Hvor galt kan det gå?» tenkte jeg. «Jeg kan jo alltids spørre om begynnelsen og så styre samtalen mot mer generelle ting.»

Det gikk forferdelig galt. Ikke bare fordi jeg ikke visste hvordan filmen endte (noe som ble pinlig åpenbart da han refererte til slutten), men fordi hele poenget med filmen var hvordan den første delen satte opp forventninger som ble brutt ned i andre halvdel. Jeg hadde bare sett oppsettet, ikke payoff-en. Det var som å prøve å diskutere en vits når du bare har hørt første del.

Men det verste var ikke at jeg ikke hadde sett hele filmen. Det verste var at jeg ikke hadde gjort noen skikkelig research utover det. Jeg visste ikke at han tidligere hadde jobbet som musiker (noe som forklarte hans unike tilnærming til filmens lydlandskap). Jeg visste ikke at dette var hans tredje film i det som skulle bli en trilogi. Jeg visste ikke engang at han hadde vunnet priser for sine to tidligere filmer.

Resultatet? Et intervju som føltes som en obligatorisk oppgave for ham, og som ga leserne ingenting de ikke kunne fått fra en standard pressemelding. Han svarte høflig, men kort. Jeg følte meg som en amatør, og det med rette.

Slik gjør du research som faktisk betyr noe

Nå gjør jeg alltid dette: Jeg setter av minst tre timer til forberedelse for hvert intervju. Ikke bare til å se filmen, men til å forstå konteksten rundt den. Hvem er regissøren? Hvor kommer de fra? Hva har de laget tidligere? Hvor passer denne filmen inn i karrieren deres?

Jeg lager også det jeg kaller en «interesse-profil» av regissøren. Hva brenner de for utover film? Mange regissører har bakgrunn fra teater, musikk, fotografi, eller andre kunstformer. Andre er opptatt av politikk, miljø, eller sosiale spørsmål. Når du finner disse interessene, har du nøkler til spørsmål som ingen andre stiller.

En gang intervjuet jeg en regissør som hadde laget en film om urban ensomhet. Gjennom research fant jeg ut at han også var en ivrig fotograf som dokumenterte arkitektur. Det åpnet for en fantastisk samtale om hvordan han brukte bygninger som karakterer i filmen sin – noe som aldri hadde kommet opp hvis jeg bare hadde fokusert på den opplagte tematikken.

Research-område	Tid brukt	Formål
Se aktuell film (minimum 2 ganger)	3-4 timer	Forstå detaljene og helheten
Studere tidligere verk	2-3 timer	Se utviklingen og gjentakende temaer
Lese eksisterende intervjuer	1-2 timer	Unngå gjentakelse, finne nye vinkler
Bakgrunnsinformasjon	1 time	Personlige interesser og kontekst
Forberede spørsmålsstruktur	30 minutter	Planlegge flyt og prioriteringer

Spørsmålsfeilen som alle gjør

Oi, hvor mange ganger har jeg ikke hørt denne: «Hvor fikk du inspirasjonen til filmen fra?» Eller klassikeren: «Hva vil du at folk skal sitte igjen med etter å ha sett filmen?» Disse spørsmålene er ikke nødvendigvis dårlige i seg selv, men problemet er at alle stiller dem. Regissøren har svart på det samme spørsmålet i tjue intervjuer før deg, og du får den samme, innøvde varianten av svaret de har perfeksjonert.

Jeg gjorde denne feilen igjen og igjen i starten av karrieren min. Jeg tenkte at disse spørsmålene var «sikre» – de ville alltid få regissøren til å snakke. Og det gjorde de, men de fikk dem til å snakke på autopilot. Det var som å spille inn et svar de hadde gjentatt så mange ganger at det hadde mistet all mening.

En gang satt jeg i et gruppeintervju på en filmfestival hvor fem journalister på rad stilte varianter av akkurat det samme spørsmålet om «budskap» og «inspirasjon». Den stakkars regissøren så mer og mer glassaktig ut for hver runde, og til slutt begynte han å gi identiske svar med små omformuleringer. Det var som å se noen dø innenfra.

Det var da jeg skjønte at mitt ansvar som intervjuer ikke bare er å få svar – det er å få interessante svar. Svar som regissøren ikke har gitt før, som får dem til å tenke på nytt på eget arbeid.

Hvordan lage spørsmål som engasjerer

Den beste teknikken jeg har lært er det jeg kaller «detaljinngangen». I stedet for å spørre om store, abstrakte ting som «temaer» og «budskap», går jeg inn på helt konkrete valg. «I scene der hun går gjennom parken – hvorfor valgte du å filme henne bakfra i stedet for forfra?» eller «Det er en lyd av toghorn som kommer akkurat når han åpner brevet – var det planlagt eller noe dere fant i etterarbeidet?»

Slike spørsmål gjør flere ting samtidig. For det første viser de at du har vært oppmerksom. For det andre tvinger de regissøren til å tenke på nytt på sitt eget arbeid – ofte husker de ikke engang hvorfor de gjorde akkurat det valget, og de må grave i minnet. For det tredje fører de ofte til mye større og mer interessante svar enn de store filosofiske spørsmålene gjør.

En gang spurte jeg en regissør om hvorfor alle dørene i filmen hans var enten halvåpne eller på gløtt – aldri helt åpne eller helt lukket. Han stoppet opp midt i setningen og sa: «Vent litt… det har jeg ikke tenkt på. Men du har rett.» Så fulgte ti minutter med fascinerende refleksjon over hvordan hans egen usikkerhet på karakterenes motivasjoner hadde manifestert seg visuelt uten at han var klar over det selv.

Teknisk sjargong som ødelegger flyten

Nå skal jeg være ærlig – jeg er ikke tekniker. Jeg forstår forskjellen på en close-up og en wide shot, men spør du meg om forskjellige linser og kamerainnstillinger, så blir jeg fort ute på dypt vann. Og det er faktisk helt greit! Problemet oppstår når jeg prøver å late som jeg forstår mer enn jeg gjør, eller når jeg bruker tekniske termer feil.

Jeg gjorde denne tabben da jeg skulle intervjue en regissør som var kjent for sitt innovative kameraarbeid. Jeg hadde lest meg opp på film-terminologi og lurte på om han hadde brukt «dolly zoom» i en bestemt scene. Problem var at jeg ikke helt visste hva dolly zoom var, og han skjønte det med en gang. I stedet for å svare på spørsmålet, måtte han forklare hva begrepet betydde, og hele flyten i samtalen ble brutt.

Men det er en annen side ved dette også. Mange journalister går for langt i den andre retningen og blir så redde for å virke unknowledgeable at de unngår alle tekniske aspekter helt. Det er synd, fordi regissører ofte elsker å snakke om håndverk og teknikk – bare ikke på en måte som virker påtatt eller overfladisk.

Balansen mellom teknisk og tilgjengelig

Det jeg har lært er at det er helt greit å ikke være ekspert på alle tekniske aspekter ved filmmaking. Det som er viktig er at du stiller ærlige spørsmål og viser genuine interesse for læring. I stedet for å si «Kan du fortelle om ditt bruk av chiaroscuro-belysning?» (som jeg ikke helt forstår selv), kan jeg si «Jeg la merke til hvordan du bruker lys og skygge for å skape stemning – kan du fortelle meg om hvordan du tenkte der?»

Det fungerer så mye bedre. Regissøren skjønner at jeg har lagt merke til noe visuelt viktig i filmen, men de trenger ikke å anta at jeg forstår alle de tekniske detaljene. De kan forklare prosessen på sitt eget nivå, og ofte får jeg mye rikere svar enn hvis jeg hadde prøvd å virke smartere enn jeg er.

En gang spurte jeg en regissør rett ut: «Jeg er ikke tekniker, men det er noe med måten du filmer ansikter på som føles helt annerledes enn andre filmer. Kan du hjelpe meg å forstå hva det er?» Han lyste opp og brukte tjue minutter på å forklare sitt forhold til nærbilder, hvordan han jobber med skuespillere, og hvordan han tenker på linser som en måte å komme tettere på karakterenes indre liv. Det ble den beste delen av intervjuet.

Tidsfeilen som stresser alle

Herregud, hvor mange ganger har jeg ikke gjort denne! Jeg får tildelt 30 minutter med en regissør, og så lager jeg en liste med 25 spørsmål jeg «må» få svar på. Resultatet? Et stressende intervju hvor jeg konstant ser på klokka, avbryter interessante svar for å komme videre til neste spørsmål, og til slutt får overfladiske svar på alt i stedet for dype svar på noe.

Dette skjedde meg på en filmfestival hvor jeg hadde fått muligheten til å snakke med en regissør jeg virkelig beundret. Jeg hadde forberedt meg så grundig at jeg hadde spørsmål om alt – fra hans tidligste kortfilmer til hans tanker om fremtiden for digital film. Men jeg hadde bare 45 minutter, og jeg var så opptatt av å «få alt med» at jeg ikke lot ham fullføre noen tanker.

Halvveis i intervjuet så jeg at han ble frustrert. Han begynte å gi kortere og kortere svar, og atmosfæren ble anspent. Til slutt sa han: «Du virker som du har mange spørsmål, men jeg føler ikke at jeg får sagt det jeg egentlig mener om noe.» Det var et wake-up call.

Kvalitet over kvantitet i tidsplanlegging

Nå gjør jeg det helt annerledes. I stedet for å lage en massiv liste med spørsmål, velger jeg 3-5 områder jeg virkelig vil utforske grundig. Jeg lar hvert tema få puste, og jeg følger opp interessante svar i stedet for å hoppe til neste planlagte spørsmål.

Paradoksalt nok får jeg ofte mer interessant materiale når jeg stiller færre spørsmål. Regissører setter pris på å få lov til å utforske tanker ordentlig, og de beste sitatene kommer ofte i oppfølgingsspørsmålene, ikke i de opprinnelige svarene.

Jeg husker et intervju med en dansk regissør hvor jeg bare hadde 20 minutter. I stedet for å prøve å dekke hele karrieren hans, fokuserte jeg på én scene i den nye filmen hans – en lang, tilsynelatende enkel scene hvor to karakterer spiser middag. Vi brukte hele tiden på den ene scenen, og det ble det mest innsiktsfulle intervjuet jeg har gjort med ham. Han fortalte om alt fra hvordan han instruerte skuespillerne til hvordan valg av servise reflekterte klasseskille, og hvordan pausene i dialogen var inspirert av Pinter.

Atmosfærefeilen som ødelegger tilliten

Dette er noe jeg lærte på den harde måten, og det handler om hvor viktig det fysiske miljøet er for et godt intervju. Første gang jeg intervjuet en regissør var det i et støyete kafé på Grünerløkka. Jeg tenkte det ville bli mer avslappet og uformelt enn et sterilt møterom. Men det ble bare distraherende.

Vi ble konstant forstyrret av espressomaskinen, andre gjester som snakket høyt, og servitører som ryddet bord. Regissøren – som allerede var litt skeptisk til intervjuer generelt – ble mer og mer lukket. Når man snakker om personlige, kreative ting, trenger man en form for trygghet og ro. Det kafé-miljøet bare understreket hvor offentlig og eksponert samtalen var.

Men det handler om mer enn bare støy. Det handler om at regissører ofte er privatpersoner som må åpne seg profesjonelt. De trenger å føle at de har kontroll over situasjonen, og at du respekterer at de tar en risiko ved å dele sine tanker og prosesser.

Skape riktig stemning for åpenhet

Nå tenker jeg mye mer på logistikk og atmosfære. Hvis det er mulig, foretrekker jeg et rolig kontor eller møterom hvor vi ikke blir forstyrret. Hvis det må være på kafé eller restaurant, velger jeg steder jeg kjenner, hvor jeg vet det er rolige kroker på den tiden på døgnet vi møtes.

Men det viktigste er egentlig ikke stedet – det er hvordan jeg starter samtalen. I stedet for å hoppe rett på de store spørsmålene, bruker jeg alltid fem-ti minutter på å prate om alt mulig annet. Hvordan reisen til festivalen var, hva de synes om byen, om de har sett andre filmer på festivalen. Småpraten er ikke bortkastet tid – det er investering i tillit.

Jeg husker en gang jeg intervjuet en ganske introvert regissør som var kjent for å gi korte, ikke særlig utdypende svar i intervjuer. Vi møttes på hotellet hans, og før vi i det hele tatt satte oss ned, begynte vi å snakke om bøkene som lå på nattbordet hans. Det viste seg at vi hadde lest mange av de samme forfatterne, og plutselig hadde vi en naturlig inngangsbillett til å snakke om hvordan litteratur påvirket hans filmspråk. Hele intervjuet ble annerledes enn det jeg hadde forventet – og så mye bedre.

Oppfølgingsfeilen som alle bomber på

Tja, dette er kanskje det området hvor jeg har gjort flest feil gjennom årene. Jeg får et interessant svar fra en regissør, nikker og går videre til neste spørsmål på lista mi. Senere, når jeg hører gjennom opptaket, tenker jeg: «Faen, hvorfor spurte jeg ikke om det der? Det var jo det mest interessante de sa!»

Det verste eksempelet husker jeg fra et intervju med en norsk regissør som hadde laget en film om miljøaktivisme. Jeg spurte om hvordan hun hadde researchet temaet, og hun nevnte i forbifarten at hun hadde «tilbrakt noen måneder i trærne med aktivistetne». Jeg nikket og gikk videre til neste spørsmål om skuespillervalg. Først senere skjønte jeg at hun bokstavelig talt hadde bodd i trehytter med skogsaktivister som del av sin research. Det kunne blitt den mest interessante delen av intervjuet!

Problemet er at jeg var så fokusert på å komme gjennom spørsmålslista mi at jeg ikke lyttet ordentlig til svarene. Jeg tenkte på neste spørsmål i stedet for å være til stede i øyeblikket og fange opp de virkelig interessante momentene.

Kunsten å lytte aktivt

Nå har jeg lært meg en helt annen tilnærming. Spørsmålslista mi er mer en rettesnor enn en strikt plan. Når regissøren sier noe interessant eller uventet, hopper jeg på det med en gang. «Vent litt, kan du utdype det der?» eller «Det høres fascinerende ut – kan du fortelle mer om hvordan det påvirket filmen?»

De beste intervjuene jeg har gjort har utviklet seg organisk på denne måten. Jeg starter med én idé, men lar samtalen finne sin egen retning basert på hva som engasjerer regissøren mest. Ofte ender vi opp med å snakke om ting jeg aldri hadde tenkt å spørre om, men som viser seg å være hjerte av hele filmprosjektet.

En gang intervjuet jeg en regissør om hans nye thriller, men da han nevnte at han hadde drømt samme marerittdrøm hver natt under innspillingen, gikk vi helt bort fra plottet og inn i en fascinerende samtale om hvordan vårt ubevisste påvirker kreativiteten. Det ble utgangspunktet for den beste artikkelen jeg har skrevet om forholdet mellom psykologi og filmkunst.

Ego-feilen som ødelegger dynamikken

Åh, dette er en pinlig en. Hvor mange ganger har jeg ikke prøvd å imponere en regissør med mine egne kunnskaper i stedet for å fokusere på å få frem deres? Jeg husker spesielt godt en gang jeg intervjuet en fransk regissør som hadde laget en film inspirert av nouvelle vague. I stedet for å spørre om hans forhold til den bevegelsen, begynte jeg å ramse opp alt jeg visste om Godard og Truffaut for å vise at jeg «forstod» referansene.

Regissøren ble høflig, men jeg så at han mistet interessen. Hvorfor? Fordi jeg hadde gjort meg selv til sentrum for samtalen i stedet for ham og filmen hans. Han var ikke der for å få bekreftet at jeg hadde sett «Breathless» – han var der for å snakke om sitt eget verk.

Det samme skjer når journalister stiller spørsmål som egentlig er påstander: «Din film er jo tydelig en kritikk av kapitalismen, hvordan vil du at folk skal forstå det budskapet?» I stedet for å spørre åpent om regissørens intensjoner, har jeg allerede bestemt meg for hva filmen handler om og ber dem bare bekrefte min analyse.

Ydmykhet som styrke

Jeg har lært at de beste intervjuene skjer når jeg gjør meg selv litt mindre synlig og lar regissøren være eksperten. Min jobb er ikke å bevise hvor mye jeg vet – det er å få frem hvor mye de vet. Når jeg stiller åpne, nysgjerrige spørsmål uten å legge svarene i munnen på dem, får jeg ofte mye mer interessante og uventede svar.

I stedet for å si «Din film er jo tydelig influert av Lynch», kan jeg spørre «Jeg la merke til noen surrealistiske elementer – hvor kom den estetiske tilnærmingen fra?» Det åpner for at regissøren kan snakke om Lynch hvis det er relevant, eller for at de kan ta meg i en helt annen retning som jeg ikke hadde tenkt på.

En av mine beste opplevelser var da jeg intervjuet en ung regissør om hennes debutfilm. I stedet for å komme med mine tolkninger, spurte jeg bare: «Hva er det i denne historien som gjorde at du måtte fortelle den?» Svaret tok meg helt på senga – hun fortalte om hvordan filmen var inspirert av et gammelt familiealbum hun hadde funnet, og hvordan mysteriet rundt en ukjent kvinne i bildene hadde blitt utgangspunkt for hele narrativet. Det var så mye mer interessant enn alle de smarte filmanalysene jeg kunne kommet med.

Kontekstfeilen som gjør intervjuer generiske

En feil jeg ser igjen og igjen – også hos meg selv – er at vi behandler alle regissører og alle filmer som om de eksisterer i et vakuum. Vi stiller de samme spørsmålene enten vi snakker med en 23-årig debutant eller en 65-åring med tjue filmer bak seg. Vi ignorerer hvor i karrieren de befinner seg, hva slags marked de jobber i, eller hvilke utfordringer som er spesifikke for akkurat deres situasjon.

Jeg husker da jeg intervjuet to regissører på samme dag – en som hadde fått massiv internasjonal oppmerksomhet for sin forrige film, og en som hadde kjempet i årevis for å få finansiert sitt passion project. Jeg stilte praktisk talt identiske spørsmål til begge, og fikk tilsvarende generiske svar. Først i ettertid skjønte jeg hvor lite jeg hadde forstått konteksten rundt hver enkelt situasjon.

Den etablerte regissøren slet med forventningstrykket og frykten for å skuffe efter suksessen. Den ukjente regissøren slet med helt andre ting – å bli tatt seriøst, å finne sin plass i industrien, å balansere kunstneriske ambisjoner med kommersielle realiteter. Samme spørsmål, men helt forskjellige universer å svare fra.

Tilpasse spørsmål til situasjon

Nå prøver jeg alltid å forstå hvor regissøren befinner seg i karrieren og livet når vi snakker. Er dette deres gjennombruddsfilm eller deres comebacks? Jobber de med begrenset budsjett eller har de hatt alle ressurser de trengte? Kommer de fra teater, TV, eller har de alltid jobbet med film? Jobber de i Hollywood-systemet eller uavhengig?

Disse kontekstuelle faktorene påvirker alt – både hvordan de har laget filmen og hvordan de tenker om den. En regissør som har kjempet i ti år for å få laget sin første spillefilm har et helt annet forhold til prosjektet enn noen som får grønt lys for hva som helst de foreslår.

Jeg intervjuet for eksempel en gang en regissør som hadde fått sitt gjennombrudd sent i karrieren – hun var i 50-årene når hun laget sin første anerkjente film. I stedet for å fokusere bare på filmen, snakket vi om hvordan det var å navigere en industri som ofte feirer unge talenter, og hvordan modenheten hadde påvirket hennes kunstneriske valg. Det ga en helt annen dybde til samtalen.

Opptak- og notatfeilen som ødelegger presisjon

Oi oi oi, hvor mange ganger har jeg ikke angret på dårlige opptak eller mangelfulle notater! Den verste gangen var da jeg intervjuet en svensk regissør på en filmfestival, og batteriet på opptaksappen min døde halvveis uten at jeg la merke til det. Jeg satt der og nikket og lyttet til alle disse fantastiske innsiktene om hvordan han jobbet med non-lineær storytelling, og da jeg kom hjem for å transkribere, var det bare stillhet.

Jeg prøvde å rekonstruere samtalen fra minnet, men det ble bare en svak skygge av det vi faktisk hadde snakket om. Alle de spesifikke eksemplene, de presise formuleringene, de små pausene som ga mening – alt var borte. Jeg lærte den dagen at hukommelsen er en forferdelig dårlig opptaker.

Men det handler ikke bare om teknisk svikt. Selv når alt fungerer, kan dårlige opptak gjøre transkriberingen til et mareritt. Hvis du sitter på en støyete kafé, eller hvis regissøren snakker lavt, eller hvis du holder telefonen for langt unna, får du opptak som er så vanskelige å høre at du må gjette deg til halve sitatene.

Teknisk forberedelse som redder intervjuer

Nå har jeg blitt helt paranoid når det gjelder opptak, på den beste måten. Jeg har alltid to separate opptaksapper i gang samtidig – en på telefonen og en på en dedikert lydopptaker. Jeg sjekker batterinivået før vi starter, og jeg har alltid med lader. Jeg tester lydkvaliteten i begynnelsen av samtalen og justerer posisjonen på mikrofonene hvis nødvendig.

Men jeg tar også notater mens vi snakker, selv om jeg tar opp. Ikke full transkribering – det ville gjort meg distrahert – men stikkord og tidsmarkører for de viktigste momentene. «15:30 – fantastisk sitat om fargebruk» eller «22:45 – personlig historie om far». Det gjør transkriberingen så mye enklere, og det hjelper meg å huske hvilke deler av samtalen som var mest verdifulle.

Jeg husker et intervju hvor regissøren fortalte en utrolig personlig historie om hvordan tapet av sin mor hadde påvirket filmen. Jeg noterte ned tidspunktet, og da jeg transkriberte senere, kunne jeg gå rett til den sekvensen og sørge for at jeg fikk hvert ord riktig. Det slike øyeblikk som gjør forskjellen mellom et godt og et fantastisk intervju.

Etikkfeilen som skader relasjonen

Dette er kanskje det området jeg har lært mest om gjennom ubehagelige erfaringer. Regissører er ofte sårbare mennesker som deler dype, personlige ting om sitt arbeid. Hvordan vi håndterer den tilliten avgjør ikke bare kvaliteten på det aktuelle intervjuet, men også vår rykte i den forholdsvis lille filmbransjen.

Jeg husker en gang jeg intervjuet en norsk regissør som var åpen om sine kamper med angst og hvordan det hadde påvirket filmprosessen. Det var kraftfulle, ærlige refleksjoner som ga dybde til historien. Men da artikkelen kom ut, hadde jeg vektlagt de psykiske utfordringene så sterkt at det nesten overskygget filmen selv. Regissøren følte seg eksponert på en måte som ikke var hensikten, og jeg lærte at mine prioriteringer som journalist ikke alltid samsvarer med hva som føles trygt for intervjuobjektet.

Det er en vanskelig balanse. Vi skal fortelle interessante, menneskelige historier, men vi skal også respektere at regissører er profesjonelle kunstnere som først og fremst vil snakke om arbeidet sitt. Hvor mye av det personlige skal inkluderes? Hvordan siterer vi ting som kanskje var ment som off-record uten at det ble eksplisitt sagt?

Transparent kommunikasjon om bruk

Nå er jeg mye mer eksplisitt om hvordan jeg kommer til å bruke intervjuet. Hvis regissøren begynner å dele noe veldig personlig, stopper jeg noen ganger og spør: «Er dette noe du er komfortabel med at jeg inkluderer i artikkelen?» Det kan føles som et brudd i flyten, men det skaper tillit og klarhet.

Jeg sender også alltid relevante sitater til regissøren før publisering, spesielt hvis det er sensitive temaer involvert. Ikke for at de skal kunne endre meningene sine, men for at de skal kunne se konteksten sitatene blir brukt i og flagge hvis jeg har misforstått eller representert noe feil.

En gang hadde jeg sitert en regissør på en måte som teknisk var korrekt, men som i konteksten kunne tolkes som kritikk av en kollega. Da regissøren påpekte dette, så jeg at jeg hadde vært uforsiktig med hvordan jeg presenterte uttalelsen. Vi fant en måte å omformulere det på som beholdt essensen, men som ikke kunne misforstås som personangrep.

Publiseringsfeilen som undervurderer viktigheten

Altså, hvor mange ganger har jeg ikke jobbet i timevis med et intervju, fått fantastisk materiale, og så bare… publisert det rett frem uten å tenke på timing, kontekst, eller hvordan jeg presenterer det? Det er som å lage en fantastisk middag og så servere den på en papptallerk i en lysskjersatt gang.

Jeg lærte dette da jeg hadde gjort et dyptgående intervju med en regissør om hennes nye film som handlet om miljøkrisen. Intervjuet var brilliant – full av innsikt, personlige refleksjoner og interessante forbindelser mellom filmkunst og aktivisme. Men jeg publiserte det samme dag som en stor miljøkatastrofe dominerte nyhetene. Artikkelen druknet helt i støyen, og alt det gode arbeidet gikk til spille.

Det handler også om hvordan vi presenterer intervjuet. Velger vi den mest interessante vinkelen for tittelen? Trekker vi frem de mest engasjerende sitatene? Gir vi leserne nok kontekst til å forstå hvorfor dette er viktig og interessant?

Strategisk tenkning rundt presentasjon

Nå tenker jeg strategisk på alt fra timing til tittel til sosiale medier-presentasjon. Hvis regissøren har en ny film som kommer ut, prøver jeg å publisere intervjuet når det kan få maksimal oppmerksomhet – gjerne i tiden før premieren når folk begynner å bli nysgjerrige, men ikke så tidlig at det blir glemt.

Jeg bruker også mer tid på å strukturere artikkelen strategisk. I stedet for bare å følge kronologien i samtalen, organiserer jeg materialet rundt de mest interessante innsiktene. Det beste sitatet trenger ikke være til slutt i intervjuet – det kan være den perfekte åpningen for artikkelen.

En gang hadde jeg et intervju hvor regissøren sa noe fascinerende om hvordan pandemien hadde endret hennes forhold til filmmaking helt på slutten av samtalen. I stedet for å begrave det i siste del av artikkelen, gjorde jeg det til åpningen. Det ga hele stykket en mer aktuell og engasjerende ramme.

Oppfølgings- og relasjonsfeil som begrenser fremtidige muligheter

Her kommer jeg til noe jeg har vært forferdelig dårlig til i mange år – å vedlikeholde profesjonelle relasjoner etter at intervjuet er publisert. Jeg har hatt tendensen til å se på hvert intervju som en isolert hendelse: vi møtes, vi snakker, jeg skriver, ferdig. Men filmbransjen er liten, og regissører har lange karrierer. Den personen du intervjuer i dag om deres debutfilm kan være en etablert stjerne om fem år.

Jeg angrer på at jeg ikke fulgte opp bedre med regissører jeg intervjuet tidlig i karrieren deres. Noen av dem har siden laget filmer som vant priser internasjonalt, men fordi jeg ikke hadde holdt kontakten, hadde de ingen grunn til å prioritere meg når de trengte å velge mellom hundre intervjuforespørsler.

Men det handler om mer enn bare karriereberegning. Når du har hatt en god samtale med en kreativ person, er det naturlig å følge opp på arbeidet deres. Det viser respekt for dem som kunstnere, ikke bare som kilde-materiale for den ene artikkelen.

Bygge langvarige profesjonelle forhold

Nå sender jeg alltid en takke-epost etter publisering, med lenke til artikkelen og en personlig kommentar om hva jeg synes var mest interessant i samtalen vår. Hvis regissøren får priser eller oppmerksomhet senere, sender jeg en kort gratulasjon. Ikke påtrengende, men genuine uttrykk for interesse i karrieren deres.

Jeg følger også arbeidet deres på sosiale medier og kommenterer når de deler ting som genuint interesserer meg. Ikke som stalker, men som noen som bryr seg om film og kreativitet generelt.

Dette har åpnet dører jeg aldri kunne forestilt meg. En regissør jeg intervjuet for fire år siden om hans første kortfilm tok kontakt med meg da han skulle lansere sin første spillefilm. En annen inviterte meg til en privat visning fordi hun husket at vi hadde hatt en god samtale om kvinnelige regissører i nordisk film.

FAQ: De vanligste spørsmålene om regissør-intervjuer

Hvor lang tid skal et regissør-intervju vare?

Dette avhenger helt av konteksten, men basert på min erfaring fungerer 45-60 minutter best for dyptgående intervjuer. Det gir nok tid til å komme under overflaten uten å bli utmattende for noen av partene. Kortere intervjuer (15-30 minutter) fungerer for nyhetsorienterte samtaler eller festival-situasjoner, men da må du være ekstremt fokusert på hva du vil oppnå. Jeg har gjort intervjuer på to timer som var fantastiske, men det krever at regissøren virkelig brenner for temaene vi diskuterer. Som hovedregel: planlegg for 45 minutter, men vær fleksibel basert på hvordan samtalen utvikler seg.

Skal jeg se hele filmen før intervjuet, eller holder det med trailer og synopsis?

Absolutt se hele filmen, helst to ganger. Jeg kan ikke understreke dette nok – det er forskjell på himmel og jord mellom et intervju hvor regissøren merker at du kjenner filmen intimt versus et hvor du bare har lest om den. Regissører legger måneder eller år av sitt liv inn i en film, og hvert valg er gjennomtenkt. Når du refererer til spesifikke scener, visuelle detaljer eller narrative valg, viser det respekt og skaper grunnlag for mye dypere samtaler. Trailer og synopsis gir deg bare overflaten – det er detaljene som åpner for interessante diskusjoner om håndverk og kunstnerisk visjon.

Hvordan håndterer jeg en regissør som gir svært korte svar?

Dette har skjedd meg flere ganger, og det kan være frustrerende! Først må du finne ut hvorfor de er korte i svarene. Er de slitne etter mange intervjuer? Føler de seg ukomfortable? Eller er de bare naturlig fåmælte? Min strategi er å stille mer spesifikke, detaljfokuserte spørsmål som krever lengre forklaringer. I stedet for «Hvordan var det å jobbe med hovedrolleinnehaver?» spør «I den scenen hvor hun sitter ved vinduet og ser ut – hvordan jobbet dere sammen for å få frem den spesifikke følelsen?» Konkrete spørsmål krever konkrete svar. Hvis det fortsatt ikke fungerer, prøv å finne temaer de brenner for – kanskje tekniske aspekter, eller deres kunstneriske påvirkninger.

Er det greit å stille personlige spørsmål om regissørens liv?

Det kommer an på konteksten og hvordan du spør. Regissører er kunstnere, og ofte er det personlige elementer i arbeidet deres, så det kan være relevant å utforske. Men du må være sensitiv og respektfull. I stedet for «Har du opplevd depresjon?» kan du spørre «Filmen berører temaer rundt mental helse – er det noe du har personlig erfaring med, eller kom interessen fra andre steder?» Det gir dem mulighet til å dele hvis de vil, uten å være påtrengende. Husk også at deres komfort kan endre seg gjennom samtalen – hvis de åpner seg, kan du følge opp forsiktig, men alltid respekter hvis de trekker seg tilbake fra personlige temaer.

Hvordan unngår jeg å stille de samme spørsmålene som alle andre?

Research er nøkkelen her! Les andre intervjuer regissøren har gitt – ikke for å kopiere, men for å se hva som allerede er dekket. Lag en liste over spørsmål alle andre har stilt, og unngå dem bevisst. Fokuser på spesifikke detaljer i filmen som andre kanskje har oversett. Se filmen som en analytiker og legg merke til små, unike valg. Spør om prosess fremfor resultat – ikke «Hva betyr filmen?» men «Hvordan fant du frem til den spesifikke visuelle stilen?» Interesser deg også for regissøren som person utover filmmaking – deres bakgrunn, hobbyer, påvirkninger fra andre kunstformer. Dette skaper unike innfallsvinkler.

Hva gjør jeg hvis regissøren blir sur eller defensiv?

Dette har skjedd meg, og det er ubehagelig! Først: stopp opp og evaluer om du har sagt noe upassende eller misforstått. Hvis du har trådt over en grense, unnskuld deg umiddelbart og ærlig. Ofte er defensivitet et tegn på at regissøren føler seg misforstått eller angrepet. Prøv å klargjøre intensjonen din: «Jeg beklager hvis det kom feil frem – jeg var genuint nysgjerrig på prosessen, ikke kritisk til resultatet.» Hvis de er defensive om filmen sin, kan det være fordi de allerede har mottatt kritikk andre steder. Vær ekstra forsiktig med å betone at du prøver å forstå deres valg, ikke dømme dem. Noen ganger må du bare akseptere at intervjuet ikke går som planlagt og prøve å redde det som kan reddes.

Hvor detaljert skal jeg være i oppfølgingsspørsmål?

Oppfølgingsspørsmål er ofte hvor de beste sitatene kommer, så ikke vær redd for å grave dypere! Men vær smart i hvordan du gjør det. Hvis regissøren nevner noe interessant i forbifarten, følg opp umiddelbart: «Det var fascinerende – kan du utdype det?» Hvis de forklarer en teknisk prosess, spør om det emosjonelle eller kunstneriske aspektet: «Hvordan påvirket den tekniske utfordringen den kreative prosessen?» Vær oppriktig nysgjerrig, men respect hvis de indikerer at de ikke vil gå dypere inn på et tema. Jeg har lært at regissører vanligvis setter pris på detaljerte oppfølginger fordi det viser at du lytter aktivt og er genuint interessert i arbeidet deres.

Skal jeg dele spørsmålene med regissøren på forhånd?

Dette er et interessant etisk spørsmål som jeg har endret mening om gjennom årene. Tidlig i karrieren tenkte jeg at det ville ødelegge spontaniteten. Nå sender jeg ofte en generell oversikt over temaene jeg vil dekke, men ikke spesifikke spørsmål. For eksempel: «Jeg vil gjerne snakke om din visuelle tilnærming, samarbeidet med skuespillere, og hvordan denne filmen passer inn i din karriere generelt.» Dette gir regissøren mulighet til å forberede seg mentalt uten å gjøre samtalen forutsigbar. Noen regissører ber eksplisitt om spørsmål på forhånd, og da respekterer jeg det. Det viktigste er å være transparent om forventningene på begge sider.

Konklusjon: Fra feil til mesterskav

Etter å ha gjennomgått alle disse feilene – og gjort de fleste av dem selv – kommer jeg alltid tilbake til den samme innsikten: de beste regissør-intervjuene handler om ekte menneskelig forbindelse. Ikke bare profesjonell forbindelse, men genuine øyeblikk av forståelse mellom to personer som begge bryr seg om kunst og kreativitet.

Jeg tenker tilbake på den første regissøren jeg intervjuet, den europeiske filmskaper på den lille festivalen som jeg følte jeg skuffet. Hvis jeg kunne møte ham igjen i dag, med all erfaringen jeg har fått siden, ville samtalen vært så mye rikere. Ikke fordi jeg nå vet mer om filmteori eller har bedre teknisk utstyr, men fordi jeg har lært å lytte bedre, å stille ærligere spørsmål, og å respektere den kreative prosessen på en dypere måte.

De vanlige feil i regissør-intervjuer vi har gått gjennom – fra manglende research til dårlig oppfølging – har alle én ting felles: de kommer fra å behandle intervjuet som en transaksjon i stedet for en samtale. Når vi ser på regissøren som en kilde til informasjon i stedet for som en kunstner med en unik historie å fortelle, får vi generiske svar på generiske spørsmål.

Men når vi virkelig engasjerer oss – når vi ser filmen grundig, gjør skikkelig research, stiller oppfølgingsspørsmål og lytter til svarene – skjer noe magisk. Regissøren skjønner at de snakker med noen som genuint bryr seg om arbeidet deres, og de åpner seg på måter de ikke gjør i ordinære PR-intervjuer.

Jeg husker et intervju jeg gjorde for to år siden med en norsk regissør som hadde laget en vanskelig, eksperimentell film som ikke hadde fått så mye oppmerksomhet. I stedet for å fokusere på hvorfor filmen var «vanskelig», spurte jeg om de kunstneriske valgene som hadde ført ham dit. Vi endte opp med å snakke i to timer om alt fra barndomsminner til drømmelogikk til hvordan digitale medier påvirker hvordan vi forstår tid. Det ble utgangspunkt for den artikkelen jeg er mest stolt av.

Det er dette jeg håper du tar med deg: de beste intervjuene oppstår ikke når alt går perfekt etter planen, men når du er forberedt nok og åpen nok til å følge samtalen dit den naturlig vil gå. Når du har gjort research-jobben din, når du har lyttet til filmens språk, når du har respekt for regissørens håndverk – da har du grunnlag for samtaler som beriker både deg, regissøren og leserne dine.

Så neste gang du skal intervjue en regissør, husk: unngå feilene vi har snakket om, men ikke vær så redd for å gjøre feil at du glemmer å være menneskelig. Den perfekte kombinasjonen av profesjonell forberedelse og ekte nysgjerrighet – det er der magien skjer.